Invitert N°3
A duo solo exhibiton with Hanne Friis at Kraft Bergen Aug-Oct 2020. Curator: Kirsti van Hoegee
Every year, KRAFT invites an artist living in Norway to exhibit in the Gallery and the Vault together with a self-chosen artist living abroad. The artist from Norway invites an artist she / he wants to collaborate with, and together they plan a duo exhibition that will be shown on KRAFT within two years. The duo exhibition is produced by the artists in dialogue with the curator. By facilitating this type of collaboration, KRAFT wants to give Norwegian artists the opportunity to create new contacts in an expanded field. For the autumn of 2020, KRAFT invited Hanne Friis to exhibit in the Gallery and the Vault. Friis invited the Swedish artist and filmmaker Åsa Cederqvist.
I presented Mama Dada Gaga, the film and objects/ sculptures in an installation.
![]()
Every year, KRAFT invites an artist living in Norway to exhibit in the Gallery and the Vault together with a self-chosen artist living abroad. The artist from Norway invites an artist she / he wants to collaborate with, and together they plan a duo exhibition that will be shown on KRAFT within two years. The duo exhibition is produced by the artists in dialogue with the curator. By facilitating this type of collaboration, KRAFT wants to give Norwegian artists the opportunity to create new contacts in an expanded field. For the autumn of 2020, KRAFT invited Hanne Friis to exhibit in the Gallery and the Vault. Friis invited the Swedish artist and filmmaker Åsa Cederqvist.
I presented Mama Dada Gaga, the film and objects/ sculptures in an installation.
photos by: Jannica Luoto/KRAFT
Sucking sucking suck (first encounter), 2019Mama Dada Gaga is an exploratory and uncompromising film, and a spatial installation, which depicts play, trust and artistic work in general. In collaboration with the daughter and mother, the artist Åsa Cederqvist documents and stages a world under constant construction. In the film, we meet three generations of women in a hybrid expression where play and different role-plays are about expectations for the artist role, mother role and female role. The film's several layers lead us between reality and abstraction, parenthood and childhood, symbiosis and separation, life and death. The result is a kind of materialization of how relationships, frameworks and expectations are constantly challenged by life's constant unpredictability, and of how our roles are not as static as we might want them to be. A recurring sequence in Mama Dada Gaga is birth, transformation, the transition from one state to another. The sculptures in the film are props for the game's rituals, but they are also free-standing sculptures that themselves express these different states. In the spatial installation, the audience becomes part of the scenography, and is almost wrapped up in the film. The print on the textiles is based on everyday materials; a close-up of a pancake, earth depicted from a distance, a pink dough. Micro and macro perspective on life.
Central to the work is an exploration of the backwater of art, backyards, the creations of life, the potential for play, which also includes an exploration of trust, vulnerability, shamelessness and negotiation.
The creation of Mama Dada Gaga has taken place over a period of five years. My intention was to continue to develop film as a spatial and sculptural medium. I wanted to highlight relationships, motives and issues that I lack in art. I wanted to work with a sustainable process where intuitiveness and sensitivity could let the script and structure take shape along the way. I wanted to work with parody, humor and at the same time the personal, almost the pathetic. I wanted to let the crisis of life and the misery of life also take place and at the same time give the bigger stories, such as giving a scene like "Birth" a place. I also wanted the relationship between these three generations of women to emerge before one's eyes, and to highlight the pure love and trust between them.
Central to the work is an exploration of the backwater of art, backyards, the creations of life, the potential for play, which also includes an exploration of trust, vulnerability, shamelessness and negotiation.
The creation of Mama Dada Gaga has taken place over a period of five years. My intention was to continue to develop film as a spatial and sculptural medium. I wanted to highlight relationships, motives and issues that I lack in art. I wanted to work with a sustainable process where intuitiveness and sensitivity could let the script and structure take shape along the way. I wanted to work with parody, humor and at the same time the personal, almost the pathetic. I wanted to let the crisis of life and the misery of life also take place and at the same time give the bigger stories, such as giving a scene like "Birth" a place. I also wanted the relationship between these three generations of women to emerge before one's eyes, and to highlight the pure love and trust between them.
Press:
Siri Mayer for Kunstavisen.no (published Sep 03 2020 - 10:0)
Åsa Cederqvist & Hanne Friis: INVITERT N°3, KRAFT, Bergen
Står til 18. oktober 2020
«Kommer du alltid vara min mamma?» En liten pike med store øyne ser på oss fra videoskjermen i galleriet KRAFT i Bergen. Det er rørende, effekten er sterk. Jeg blir umiddelbart betatt av Åsa Cederqvists video «Mama Dada Gaga».
Hyllest til naturenKRAFT gir hvert år en kunstner bosatt i Norge mulighet til å invitere en utenlandsk kunstner til et felles prosjekt. Hanne Friis er kjent for sine tunge, vakre tekstiler som henger på veggen eller ned fra taket, eller står på gulvet som objekter. Denne gangen har hun sydd, foldet og presset stoffene sammen slik at det oppstår mønstre som minner om frosne bevegelser og prosesser i naturen. Topografi har, for eksempel, steinens grålige farge og struktur. Verkene har et markant og sanselig nærvær, men formene er åpne. De lar seg ikke forstå på entydig vis. På veien inn til Friis passerer vi ikke bare videoen, men også noen rekvisitter derfra som stimulerer vår mulighetssans. Et godt kuratorisk grep av Kirsti van Hoegee.
Et fødende universI «Mama Dada Gaga» er tre generasjoner kvinner bokstavelig talt kjedet sammen; kunstneren, datteren og moren. De ser like ut, i rosa silikondrakter, men alderen skaper variasjon. Cederqvist er opptatt av kretsløpet mellom repetisjon og fornyelse. Kvinnene opptrer i lek og rollespill; de danser på en gressplen, griser seg til med bløt leire, føder barn etter tur. Og hele tiden snakker de om livet og døden, og om hva det vil si å være kvinne, kunstner og mor.
Men Cederqvist slår opp et enda større lerret; her er flere betydningslag. Det er ikke bare kvinnene som føder. Noen sminkescener knytter forbindelsen mellom samtiden og urgamle ritualer. Et par briller gjør det mulig å se inn i fremtiden. En deig står og gjærer på kjøkkenbordet. Når kvinnene hopper oppi bollen, blir også de eltet og knadd. Til slutt blir de borte i den esende, uformelige massen. Har de forsvunnet for godt, eller vil de dukke opp igjen når baksten er hevet? Og i så fall: i hvilken form? I «Mama Dada Gaga» er hele universet en sydende smeltedigel av skapelse og destruksjon, hvor ingenting har en fast identitet, men alt er underveis, på vei mot noe annet. Cederqvist er ikke opptatt av hva kvinnen er, men av hva hun kan bli. Vi kan kalle det for kvinnelige «tilblivelser», for å låne et begrep fra filosofen Gilles Deleuze.
Tenkende kraftCederqvist viser frem kropper i bevegelse og svulmende og formløse substanser. Kunsten hennes er affektiv og pirrer våre sanseorganer. Hun arbeider tilsynelatende lekende og intuitivt. Men ifølge Deleuze har bevisstheten også en sanselig side, som hverken fungerer målrettet eller rasjonelt. Den setter tanken i bevegelse, istedenfor for å ordne og begrepsfeste objektene og fenomenene. Slik kommer vi på sporet av tingenes «tilblivelser».
Det er noe smittende ved denne estetiske praksisen. Det oppdager vi når vi går inn i prosjektrommet på KRAFT og ser på Jara Markens betongskulpturer. Marken gikk ut av Kunsthøgskolen i Oslo i 2018. Ved første øyekast virker skulpturene grå og tunge. Men det skal ikke mange tonene til fra musikken i «Mama Dada Gaga» før de blir lette og grasiøse. Det er like før de begynner å danse.
Siri Meyer